emosjonelle konflikter

I dag er en rar dag. Jeg er ikke en gang klar for å utdype det nærmere. Men vekten sa i alle fall 100,4 kilo, noe som betyr at alt jeg inntok i helgen nå er ute av kroppen min igjen. Så yay. Det tok meg fire dager, men det er i grunn ikke noe ille med tanke på at jeg ikke har rukket å trene i det hele tatt denne uken. Håper neste uke blir roligere og har litt mer fritid slik at jeg kan prioritere inn trening. Føler et sterkt behov for det nå kjenner jeg. Det vil si, ikke akkurat nå, for akkurat nå er jeg helt matt, men sånn når følelsene har fått rast i fra seg, og jeg har sovet noen ekstra timer. 

men ja, 100,4 kilo, woho. Laveste noterte vekt på gudene vet hvor mange år, ikke siden 2002 tror jeg.  

jojo-dagen

Humøret stiger og synker som et blodsukker på sukkerrush, så jeg har rett og slett ikke så mye å si om dagen. Litt matt i grunn. Men morgenens veiing viste 102,3, så nok et kilo vann er ute av kroppen, og godt er det.

Er spent på hva morgendagen viser, krysser fingre for en mer emosjonelt stabil dag!

fedme - en sykdom eller ikke?

Høsten 2010 gikk Kari Jaquesson ut i sin blogg og skrev at "fedme ikke er noe man er rammet av, man ER feit" (http://karijaquesson.blogg.no/1286527456_fedme_er_ikke_noe_du_.html)

Dette innlegget skapte stor debatt i medienorge, noen følte seg støtt, andre mente det var på tide at man påpekte dette. Hvorvidt fedme kan skyldes gener eller ikke har jeg på ingen måte kompetanse til å vurdere, men jeg ser på overspising som en sykdom. På samme måte som noen har bulimi og kaster opp, eller anoreksia og ikke inntar mer enn et eple for dagen, så er jeg en overspiser. Jeg føler det kan sammenlignes med å være alkoholiker. Man vet at det ikke er godt for en, men man klarer ikke la være. Jeg har gått hele dager og stresset over hva jeg skal spise. I selskaper bruker jeg store deler av tiden på å planlegge hvordan jeg kan spise mest godis fra skålene uten at andre merker det store inntaket. Ligger det én bit sjokolade igjen går tankene mine i spinn på hvordan jeg skal klare å lure den til meg. Jeg kan unngå å i deppakjelleren ved å spise trøstemat.

På denne måten blir fedme et resultat av det jeg anser som min spiseforstyrrelse; overspising. Og da føler jeg det blir mer aktuelt å spørre; er fedme da noe jeg er rammet av? Eller er jeg bare feit?  

 

one down, three to go

Yay!

Det viser seg at mitt lille ønske om at noe av de fire kiloene fra helgen var vann, stemmer. I dag viser vekten 103,3 kilo. Fortsatt ser jeg på fingrene mine at det nok enda er litt mer vann som skal ut, så jeg krysser fingrene for at det forsvinner litt mer i løpet av de neste dagene.

Jeg trodde -aldri- at jeg skulle si dette, men det er deilig å være over på lavkarbo igjen. Kroppen føles bedre. Jeg vet at dere ikke kjenner meg, men jeg vil bare understreke at jeg er det verste matvraket i historien. Og ikke bare det, men jeg har vært emosjonelt avhengig av mat. Og med mat mener jeg junk, deppemat, noe som føles trøstende. Og la oss være ærlig, det som trøster best er det som er verst for deg. Deli de'luca sin oreokake for eksempel. Den er veldig sympatisk.

Jeg har altså gått fra å   -hver eneste dag- spise både chips, sjokolade OG vingummi, til å klare meg med en nutrilettbar (både dark chocholate og brownie er kjempegod!) på kvelden. Og det trodde jeg faktisk aldri kom til å skje. Jeg trodde jeg skulle være meget overvektig resten av livet. Jeg har gått fra en BMI på 43 til 35. Og selv om jeg fortsatt har en lang kamp foran meg, så begynner jeg å øyne håp. Og det er ganske deilig.

tanker i kvelden

Okay, det gikk plutselig opp for meg at noen kan føle seg støtt av at jeg bruker ordet fatso om meg selv og min egen overvekt. Jeg håper virkelig at dette ikke er tilfelle, for det er rett og slett snakk om min egen måte å takle det på. Jeg er nødt til å få ting på en ironisk distanse for å klare å akseptere problemer, og dermed kunne løse dem.

Jeg har hørt så mange stygge klengenavn slengt min vei, blubbe, feit, ekkel, hvalross og så videre, og på et eller annet tidspunkt klarte jeg vel å late som ovenfor meg selv at jeg ikke brydde meg. Det er klart, man bryr seg jo, men overlevelsesinstinktet mitt kicket inn og insisterte på at jeg skulle takle det. Fatso ble derfor mitt ord for å sette ting litt på spissen, krydret med litt selvinnsikt og selvironi, en liten dæsj med pågangsmot og akkurat nok irritasjon til å sparke meg selv i baken ut av sofaen og inn på treningssenteret.

Nå har endelig kroppen min kommet frem til at den er mett. Det vil si, magen er mett. Hodet, det kunne spist to porsjoner til. For sånn er det for en del av dem som er avhengig av mat.

Heldigvis er det leggetid nå, og  - vips -  var man kvitt det problemet. Kjenner jeg er superspent på hva vekten sier i morgen. Håper et par av de fire kiloene helgen ga meg bare var vann, og at ikke alt var fett.

Hvor mye tror du at jeg veier i morgen?

dagens middag

Første dagen på vei mot ketose pleier være litt uggen. Denne gangen har det egentlig gått bedre enn forventet, bortsett fra at jeg er sinnsykt sulten, et klassisk symptom de 3-5 dagene det tar meg å komme i ketose igjen. Ketose-ketose-ketose. Egentlig hater jeg hele ordet, men jeg har lært meg å like det på grunn av vekttapet den gir meg.

Uansett, dagens middag ble som følgende; paprika, sopp, sukkererter, purreløk, et par minigulrøtter og en liten potet, blomkål og brokkoli og vossakorv. Jeg elsker vossakorv. Jeg vet at den er full av fett og ikke er sånn supersunn, men samtidig er den rimelig lav på karbohydrater i mine øyne, og siden idag er den første dagen etter en massiv spisehelg, og jeg er ekstra sulten, tenkte jeg det kunne gå greit med litt ekstra fett.

Maten (med unntak av soppen som er stekt på stekepanne) er blandet sammen i en ildfast form, og har fått en dæsj olje på seg. Jeg krydrer med litt pepper og en del timian, og blander dette til krydderet og oljen har fått spredt seg nok rundt. Etter sånn 25'ish minutter i komfyren er det voila - ferdig.



Skulle jeg vært superstreng og flink hadde jeg droppet å bruke olje, samt droppet både gulrøttene og den lille poteten, men er går liksom grensen for meg, så enn så lenge koser jeg meg med litt olje og en babygulrot i ny og ne.

Nå venter jeg på at magen skal innse at den er mett, slik at jeg kan slutte å tenke overdrevent på mer mat. Er ikke lett å være fatso på diett ;-)

Spisehelg gone bad, so so bad

Som nevnt i forrige innlegg viste vekten 24.3 fantastiske 100.6 kilo. Fredagen kommer, og jeg merker at jeg er småsyk, med et snev av feber. I hodet mitt blir det derfor veldig logisk at siden jeg er sliten og syk kan jeg få ta en pausedag fra dietten, og spise litt. Lørdagen kommer, og jeg bruker flere timer på å diskutere frem og tilbake med meg selv om hvorvidt jeg skal ta en hel spisehelg, eller om fredagen var første og eneste dagen. Viljestyrken er ikke sterkere enn at jeg endte med spisehelg. I løpet av helgen har jeg altså fortært tre kartonger med freias påskeegg, en pose svarte seigemenn, halvannen liter partybrus, fire iskaffier, en hel loff med skinke og majones, en middels stor frossenpizza, to kartonger med tropisk nektar, en halv liter urge, to pizzastykker med big one og fire skillingsboller. 

Jeg prøver å tviholde på at det var en spisehelg, men realiteten var vel at det var en solid kræsj. Derfor var jeg veldig spent når jeg i dag gikk på vekten for å se hvilken skade jeg hadde gjort over helgen.  Tamtamtamtam; 104,5 kilo. 

Tallet var så latterlig at jeg begynte å le et øyeblikk der jeg stod splitter naken på vekten.  Jeg håper inderlig at noen av de kiloene er vann, men det kan godt være at jeg har skutt meg selv i begge bena, og må slite av meg disse fire kiloene for andre gang. Og det er vel akkurat det jeg fortjener. 

Likevel klarer jeg ikke bli så veldig sint på meg selv, for jeg føler for en gangs skyld at jeg har lært noe. Jeg kjente tydelig på kroppen hvordan alt sukkeret og karbohydratene påvirket blodsukkeret, jeg ble trøtt, sliten og emosjonell. I tillegg ble jeg utrolig kvalm, og ikke minst oppblåst som en varmluftsballong.

Når jeg derfor plutselig tok meg selv i å tenke at det ikke var verdt å spise drit når man etterpå må føle seg så dårlig, så har jeg lært akkurat det jeg skulle lært for tyve år siden. Og den lærdommen tror jeg nok er verdt både kvalme og fire kilo for meg.  

Det første innlegget

 

Jeg har lenge vurdert å blogge om det å gå ned i vekt. Å droppe kilo er noe svært mange kvinner (og forsåvidt også menn) har forsøkt på et eller annet tidspunkt i livet. 

Som nevnt på profilen min har jeg vært overvektig siden barndommen. Dette har selvsagt påvirket selvtilliten og selvbildet mitt i stor grad, og jeg er en av dem som ble mobbet daglig både på barne- og ungdomsskolen. Jeg gruet meg til hver eneste dag, og enda mer til dager med gymtimer. Jeg har heller ikke hatt enkle familieforhold, og min eneste venn ble maten. Til gjengjeld ble vi ekstremt gode venner. 

For rundt fem år siden var første gang jeg virkelig prøvde å gå ned i vekt. Ved hjelp av xenical, omlagt kosthold og trening klarte jeg å gå ned rundt i kilo. Likevel veide jeg stadig over hunde kilo. Likevel klarte jeg ikke fortsette. Jeg ble konfrontert med at familien hadde snakket om hvor ille vekten min hadde vært, og at de syntes det var kvalmende. På en bytur fikk jeg flere ekle slengbemerkninger etter meg, og det hele endte med at jeg dro hjem og hadde party med min gamle bestevenn, maten.

Depresjonen tok tak, og behovet for trøstemat vokste i takt. Det at jeg endte opp på rundt 125 kilo sier noe om hvor deprimert jeg har vært. Jeg har alltid vært negativ til piller, jeg ønsket ikke å ta antidepresiva, men fastlegen min, som jeg stoler på mer enn noen andre her i livet, argumenterte for at jeg kunne prøve dem over en halvtårsperiode og se om det ville hjelpe meg. Skeptikeren i meg var misfornøyd, men jeg var så langt nede at jeg innså at jeg enten måtte prøve pillene, ellers ville faren øke for at jeg før eller senere tok livet av meg. 

 Etter et halvt år på antidepresiva hadde jeg stablet meg nok på bena til å igjen tørre å drømme om å gå ned i vekt. I februar 2010 meldte meg inn på treningssenter og begynte beinhardt. Hver dag i to uker trente jeg, og la om en anelse på kosten. Det var virkelig ikke mer enn en anelse; jeg justerte middagen min. Fra å spise ferdigmat  og gryteretter begynte jeg å spise rent kjøtt, og poteter og grønnsaker (krydret med timian og "chicken and steak"-krydder) stekt i bakerovnen i olivenolje. Jeg spiste ikke mindre enn normalt, og jeg laget dressing av kesam og sweet&sour-saus.

Av ulike grunner døde treningsengasjementet ut, og jeg gikk opp alt jeg hadde gått ned og mere til. Høsten 2010 var jeg dog klar på nytt. Jeg meldte meg på et livsstilsendringskurs, og ble kjent med andre i samme situasjon. Ved hjelp av dette kurset, beinhar diett og mye trening klarte jeg i løpet av noen måneder å gå ned 15 kilo. 

Den andre februar i år begynte jeg på nytt på dietten, og har så langt gått ned de fem kiloene jeg la på meg i desember og januar, og fem kilo til.  

Dag for dag, gram for gram, kommer jeg stadig nærmere å være under hundre kilo. Det laveste tallet jeg har hatt fikk jeg torsdag 24. mars. Da viste vekten 100.6 kilo. Tenk det, 700 gram, så ville jeg være under 100 kilo.

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Mars 2011
deppafatso

deppafatso

27, Oslo

Denne bloggen blir til som et hjelpemiddel for meg til å holde fokuset på det å gå ned i vekt. Jeg er en jente i tyveårene som siden barndommen har slitt med overvekt, og aldri vært helt klar for å legge ned den mengden arbeid og dedikasjon som er nødvendig for å gå ned i vekt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits